KAPPLØP MED BUSSEN T/R SKOLEN, OG BLE SIDEN EKSTREMLØPER
Helt fra jeg begynte på skolen, viste jeg en ekstrem interesse for løping. Gjennom hele barneskolen kappløp jeg med bussen til og fra skolen, med ransel på ryggen! Fra dag én ble det et prinsipp å ikke ta bussen, selv om alle de andre barnene gjorde det. Prinsippet overholdt jeg: På de ni årene jeg gikk på Natland skole, tok jeg bussen null ganger. Jeg måtte som regel løpe ca 700 meter for å nå bussen, også, for det var viktig! For når de andre, heiagjengen, gikk på, gjorde jeg meg klar, og idet sjåføren gav gass, løp jeg det jeg maktet. Siden bussen stoppet tre ganger på de vel to km-erene, nådde jeg den igjen, og noen ganger var jeg fremme likt eller rett før bussen. Så var det samme hjem igjen. Og ofte løp jeg t/r skolen igjen, etter middag, for å spille fotball. Eller jeg tok fiskestangen og løp opp i et fjellvann og fisket.
Jeg er overbevist om at den ekstremt aktive barndommen jeg hadde, har gitt meg mye bedre forutsetninger for fremgang og skadefrihet som voksen idrettsutøver. Dette er noe å tenke på for barn og unge i dag, som driver med idrett. Å bli kjørt til en times trening er ingenting mot slik jeg og mange andre holdt på, før dataspill, mobiltelefoner, etc. overtok. Det var aktivitet med noe, skøyter, ski, klatring i trær og aktiv lek, non-stop fra morgen til kveld, unntatt i skoletimene. Men i alle friminuttene var det løping etter fotball. Siden den gangen har løpsinteressen fulgt meg, og at jeg ble ekstremløper, var neppe noen "bombe" for de som kjenner meg.
Rundt årtusenskiftet, var jeg en av noen få pionerer i ultraløping i Norge. Jeg var den første i landet til å gjøre ultrasporten kjent gjennom massemedia, noe som bidro til å alminneliggjøre ultrasporten, og skape en betydelig økt rekruttering. Jeg var også den første ultraløperen i Norge til å få privat sponsor. I tre år reiste jeg verden rundt på sponsormidler og konkurrerte. Jeg konkurrerte typisk i ultraløp fire ganger pr år i utlandet, pluss et maraton eller to, de tre årene. I tillegg reiste jeg til 2-4 ultraløp og 6-7 maratonløp i Norge. Det har blitt tilsammen 49 ultraløp og 150 maratoner. Også reisingen i Norge, ble dekket av sponsorinntektene, så det var helt fantastisk!
Hvorfor har jeg blitt profesjonell trener for langdistanseløpere, undrer mange.
Svaret ligger først og fremst i denne ekstreme interessen for løping og treningslære. Jeg har vært heldig, som har fått dyrke løpeinteressen så til de grader!
Illustrasjonsfoto.