Hvorfor er rolige turer lagt i sone 2

Håper dere alle har det bra, og at treningsuken har vært givende! Jeg har fått ukerapport fra noen av dere i dag, men ikke alle. Det er kjekt å få en liten rapport fra uken, selv om vi ofte har kontakt om enkeltøkter gjennom uken. Fint også å høre litt om hvordan kroppen har det fysisk og psykisk med øktene og med treningen. Kanskje bør programmet justeres litt?

Det er en sak jeg har fått spørsmål om fra en av dere, og som bidro til at jeg skriver dette dere får her nå, for det er god hjelp i treningshverdagen å vite grunnen til de valgene som er gjort i treningsplanleggingen:

Gjengs holdning innen utholdenhetsidrett er at en for all del må unngå intensitetssone 2 også kjent som “lapskaustrening”. Det som er mest gjengs lærdom, er at når det kjøres hardt, så skal det tas skikkelig i, og på rolige dager skal det gå rolig, kjent som sone 1-trening.

Det er riktig, tror jeg, å praktisere at langturene med fordel kan ligge på veldig lav intensitet, og terskeltreningene skal ligge litt i underkant av syregrensen. Men noen mener det er viktig å legge en del turer i et mellomsjikt, særlig hvis man skal løpe maraton.

En av de som mener det, er Renato Canova. Det er han som har vært treneren til Sondre Norstad Moen siste året opp mot hans sensasjonelle 2:05:48-løp i desember. Canova regnes som en av de fremste langdistansetrenerne i verden. Han har bistått legender som Eliud Kipchoge (2.03.05 på maraton), Mo Farah (dobbelt OL-mester) og Kenenisa Bekele (to VM- og tre OL-gull på 10.000 meter, samt 2.03.03 på maraton) i treningsarbeidet sitt.

I en artikkel i Dagens Næringsliv skrev de om Canovas treningsfilisofi. Blant annet kom det frem følgende: Canova er ikke redd for “lapskaustreningen” som mosjonister og utøvere skyr som pesten. Han mener løpere heller bør oppsøke den og stadig løpe fortere i nettopp denne intensiteten, som er kjent som sone 2-trening.

Canova er ikke opptatt av pulstrening og oksygenopptak. Treningen handler om å få utøvere til å løpe lengst mulig i den farten som skal holdes under konkurranser.

Prinsippet hans er enkelt. Skal en bli god på maraton, bør øktene være rundt maratonfart. Satses det på ti kilometer, ja, da bør farten på treningen være like under, på eller over denne konkurransefarten. Det høres veldig logisk ut, ikke sant?

Jeg hiver meg imidlertid ikke på en sånn “bølge” brått og plutselig. I hovedsak holder jeg meg til olympiatoppens anbefalinger, som stemmer med mye av det jeg har lært gjennom ulike kanaler og erfart gjennom en årrekke. Men jeg lar meg påvirke av slike kapasiteter, så klart. Så jeg nøler ikke med å anbefale “mine utøvere” å løpe i sone 2, og øke kapasiteten og løpsøkonomien i den sonen. Hvis du kan øke farten på den pulsen, så vil jo det bidra betydelig til å få en bedre maratontid. 🙂

Jeg har alltid hatt rolige turer under 90 minutter et godt hakk fortere enn langturene.

Som en følge av dette “prinsippet om spesifisitet”, vil jeg etterhvert som vi nærmer oss et viktig løp, legge mer og mer treningstid, og lengre og lengre sammenhengende økter, tilnærmet i den farten vi vil at konkurransen skal gå i.

Vennlig hilsen coachen